Raga Rockers 1983 – 2007

 

Av Mode Steinkjer
kulturredaktør og musikkritiker og i Dagsavisen

 

«Jeg kommer fra alle kanter», sang Michael Krohn på platen «Varme dager». Han kom fra alle kanter, sugde til seg tidsånden og greide som få andre å legge ord og rytmer bak opprøret i norsk rock på begynnelsen av 1980-tallet. Han ulte mot et plagsomt gjenkjennelig landskap og mennesker som med kald og kynisk uvitenhet tråkket på andre, og han hadde en brodd og treffsikkerhet i tekstene som gjorde at Raga Rockers var og fortsatt føles som norsk rocks farligste outsider.

 

«The Return Of The Raga Rockers» var tittelen på den første platen med bandet som har returnert til scenen flere ganger enn de fleste band kan drømme om. Begynnelsen på bandet Raga Rockers fant sted i 1982. 25 år etter kommer platen «Übermensch» som den tiende i rekken, med en tittel som like gjerne kunne vært en allegori over bandets evne til å overleve og til å hevde seg kunstnerisk. Mellom disse to ytterpunktene ligger bevisene strødd som brostein etter et gateslag. Ett fant sted på Roskilde-festivalen 1999. Midt på lyse sommernatten, foran en kokende norsk publikumsskare, står en mørkkledd og tilknappet Michael Krohn som er han en scenens diktator – en ulastelig, kontrollert og kraftfull inkarnasjon av rockens innerste, opprørske vesen. Da han gikk av scenen og konserten inn i historien, var det ikke bare som en av bandets beste, men også som et bilde på hvilket grep Raga Rockers har på sitt publikum, og med hvilken kraft de har beholdt essensen av punkrocken og viljen til å utgjøre en forskjell.

 

Raga Rockers ble dannet i 1982, men historien til bandet startet egentlig før det, med fødselen av den norske punken og det sentrale og banebrytende bandet Kjøtt. Michael Krohn spilte trommer i Kjøtt, mens Helge Gaarder var den karismatiske vokalisten. Låtskriverjobben delte de imidlertid på, og særlig den første tiden var det Krohns låter som dominerte i bandet. Kjøtt ga ut en single, en EP, et 12-tommers minialbum og LP-en «Op» før Michael Krohn og Helge Gaarder dro hver sin retning i musikalsk henseende. Uoverensstemmelsen var ikke av det alvorlige slaget, men likevel preget av at Gaarder hadde mistet troen på punken som videre uttrykksform og nærmet seg i stedet kunstrocken. Mens for Krohn var og ble punkrocken den naturlige taburetten, og han forlot bandet som så skiftet navn til Montasje i 1982, for å danne Raga Rockers. Her tok han selv grepet om mikrofonen, og ble en av norsk rocks mest karismatiske vokalister. Den første besetningen i bandet telte foruten Krohn selv gitarist Bruno Hovden, bassist Livio Aiello og trommeslager Jan Kristiansen. Helge Gaarder produserte bandets første LP «The Return Of The Raga Rockers», som ble innspilt i Ny York Studio på sensommeren 1983 og utgitt senere samme år. Der og da, med låter som «Drept kjendis» og «Gamle damer», gjorde Raga Rockers punkrocken til sin egen, og utgivelsen var det første av en serie opportunistiske spark mot den norske selvgodheten og de som lar seg lokke av den. Etter hvert spisset bandet samspillet og profesjonaliteten, men allerede nå hadde de den tunge, sugende og seige gløden som skulle bli varemerket. De ble et legendarisk liveband, drevet av energi og av konserter som levde sitt eget liv ut fra hvordan bandet definerte hver enkelt av dem. Punka, med feit og ordkjapp rock’n’roll, avlet på alvor, av kjærlighet.

 

Michael Krohn er blant norsk rocks mest betydningsfulle låtskrivere, og på sitt beste er det ingen andre som nærmer seg hans nivå som rocketekstforfatter. På finurlig vis avkler han de streite sidene ved samfunnet med tekster skapt i en blanding av dryppende satire og et dystert dokumentarisk blikk på verden. Ett av de beste eksemplene på det er Raga Rockers andreplate «Maskiner i Nirvana», i dag en norsk klassiker på grunn av de innovative riffene, tekstene, Krohns motorstempelvokal og bandets energiske samspill som gikk opp i en høyere enhet. Tore Berg er kommet til i bandet som gitarist ved siden av Hovden, og platen inneholder de fremste eksemplene på Krohns evne til å se individet som offer for påvirkninger og hemmende understrømmer: «Skjønnhet», «Maskiner i Nirvana», «Blakk», «Ekspander eller dø» og «Sannhet på boks» og «Dårlig karma».

 

Kort etter utgivelsen av «Maskiner i Nirvana» i 1985, dør gitarist Bruno Hovden i en bilulykke. Samtidig sliter de fire gjenværende med økonomien og mangelen på platekontrakt. Først i 1988 kommer «Varme dager», produsert av bandet selv og mikset av Svein Solberg, som også jobbet på «Maskiner i Nirvana». Bandet hadde tidlig låtene klare, men måtte spille inn i den takten de hadde råd til, det meste under sommerhalvåret 1986. Uten et plateselskap i ryggen tok utgivelsen tid, men resultatet ble etter hva Michael Krohn selv har sagt hans mest personlige plate, og selv om den ikke ble en stor publikumssuksess inneholdt den låter som i dag står igjen blant bandets mest sentrale: «Morgenraga», «Litt av en gjeng» og «Stig». «Varme dager» åpnet også døren til den etablerte platebransjen, og de fikk kontrakt med selskapet Sonet, som ble drevet av Terje Engen og var ett av de viktigste for framveksten av den norske rocken og spesielt for de artistene som sang på norsk. Engen hadde både deLillos, Jokke og Valentinerne og Raga Rockers i stallen, og på det viset hadde han hele tre av bandene som siden skulle bli kalt de «fire store» i norsk rock. Det fjerde bandet er DumDum Boys.
Med Sonet åpnet også døren til det store publikummet seg, og platen «Forbudte følelser» var ikke bare en maktdemonstrasjon av kraften som ligger i en treminutters rockelåt, den innledet det som må kalles Raga Rockers storhetstid, med mye turnering, bedre produksjon på platene og stor gjennomslagskraft i media. Nils Aune er ny gitarist og bandet teller igjen fem medlemmer, og platen har sterke låter som dirrer av Krohns finurlig snittende poesi, som «Hun er fri», «Rundt og rundt», «Å Jesus» og tittelkuttet.

 

De neste årene jobber de seg opp som ett av Norges aller største rockeband. Konsertene fra denne perioden er legendariske og de vinner et helt nytt og delvis også et helt ungt publikum, uten at bandets første kjernepublikum snur ryggen til bandet. Platen «Blaff» spilles inn våren 1989 i Silence Studio, produsert av Anders Lind og bandet selv, med låter som «Lysere tider», «Rock’n’roll», «Best å være streit», «Invitasjon» og «Det skjulte kamera». Platen kommer ut på et tidspunkt da CD-formatet er på god vei til å erstatte vinylplatene, og låta «Fritt liv» gis bare ut som egen singel og som et spor på CD-en. Låta blir bandets første «hit», og både bandet og Sonet smir mens jernet er varmt. Etter turneen i kjølvannet av «Blaff» kommer «Raga Live», den første av i alt tre konsertplater som Raga Rockers har gitt ut.

 

Den følges så raskt opp med «Rock’n’roll Party», innspilt i 1990 og utgitt på seinhøsten er den bandets mest soleklare salgsvinner til tross for at lanseringen av platen skjer uten at Raga Rockers gjør omfattende intervjurunder eller legger opp til en større turné i etterkant av utgivelsen. «Noen å hate», «Gatelangs» og «Party» er låter som holder høy standard både tekstmessig og musikalsk, men Michael Krohn selv sier på dette tidspunktet at han er sliten og lei. Bandet jobber på tomgang og det er liten utvikling å spore. Mangelen på intern entusiasme rundt egen utgivelse, koblet mot den ironiske tittelen og sangen «Party», varsler det som skal skje en maidag året etter. Michael Krohn våkner på morgenen og har bestemt seg. Han tråkker inn i kontorlokalene til musikkavisa Puls og sier følgende: «Her er Michael Krohn. Klokken er ti over to. Det er fredag fireogtyvende mai. Jeg kommer for å si at jeg skal oppløse Raga. Raga Rockers er ikke mer.».
I avskjedsintervjuet Puls trykker forklarer Krohn: «Jeg er hypp på å gå videre. Jeg ønsket å dytte Raga inn i en ny gate, men jeg føler så sterkt at folk har blitt sure når vi ikke har framført de gamle låtene. Jeg har funnet ut at folk ikke kommer til å la oss gå videre så lenge vi heter Raga.»

 

Raga var altså på det tidspunktet historie. Michael Krohn gikk videre og ga først ut plate under navnet Tom Trussel, så den den kanskje mest ambisiøse utgivelsen vi har sett fra en rockeartist her til lands gjennom en trippel-CD under artistnavnet Mickey Faust. Men Raga var likevel ikke dødt. Med tanke på Raga Rockers-låta «Blakk» har det alltid vært en skjebnens ironi at bandets og Michael Krohns økonomiske situasjon ofte har øvd innflytelse på bandets eksistens. I tiden etter oppløsningen holdt de jevnlige konserter, og tre år etter oppløsningen – etter utgivelsen av samleplaten «The Beginning Of Raga Rockers» - ble en serie avskjedskonserter så omfattende at både Michael Krohn og bandet så ut til å få noe av den gamle tenningen tilbake. I 1995 spiller de på Kalvøya-festivalen som oppvarmingsband for The Ramones, og tidlig på høsten kommer plata «Perler for svin», en CD der Michael Krohn viser at han tar tiden han lever i på pulsen gjennom tekstene og pakker dem inn i tettsittende rock’n’roll som er tyngre enn mye av det bandet har gjort tidligere. Hugo Alvarstein er kommet inn i bandet på synth, mens Nils Aune er periodevis ute av bandet på dette tidspunktet. «Ole og Ali» er en gammel Krohn-låt som blir en av publikumsyndlingene på platen og ble innlemmet som nyfavoritter i scenesettet som bandet la ut på veien med.

 

Siden har Raga Rockers utgitt plater med jevne mellomrom. Bandets andre konsertplate «Live Again» ble utgitt i 1996, med basis i en konsert på Folken i Stavanger.
«Til helvete med Raga Rockers» kom på plateselskapet S2 i 1997, et nytt selskap som Terje Engen drev videre etter avviklingen av Sonet som egen etikett. Platen er produsert etter den samme harde formelen som «Perler for svin», og viser et band som dyrker punkrocken til fingerspissene – med et synthlegg i bunnen. Michael Krohns tekster er mer harselerende enn tidligere og han går ikke av veien for å gå i strupen på mediene og sin egen posisjon i forhold til framdyrkingen av nye band og sjangere. Både denne platen og «Raga Rockers» fra 2000 fikk laber mottagelse i pressen, mens Michael Krohns etterfølgende soloplater og Easy Riders-prosjekt har framstått som mer interessante i kritikernes øyne. «Raga Rockers» inneholdt noen låter som har satt seg for ettertiden, da spesielt «Stakkars lille rike pike» og «Doktor doktor».

 

I perioden fra «Raga Rockers» til sommeren 2005 lå bandet mer eller mindre brakk, men sommeren dette året begynte de å øve igjen opp mot en omfattende turné som etterfulgte samleplaten «1983-2000/Ragas beste». Platen inneholder også en bonus-CD med liveopptaket fra den legendariske konserten på Roskilde i 1997. Samlingen blir liggende høyt på salgslistene og introduserer bandets musikk for en ny generasjon, og interessen fra både fans og presse understreker hvilken urokkelig status Raga Rockers har og hvilken evne Michael Krohn har til å fascinere sine tilhørere.

 

I august 2007 er besetningen i bandet Michael Krohn, Nils Aune (gitar), Hugo Alvarstein (tangenter/gitar), Arne Sæther (tangenter), Livio Aiello (bass) og Jan Kristiansen (trommer). I Athletic Studio spilles ny plate inn og i august kommer «Übermensch», en helt ny studioplate med Raga Rockers, den første på sju år.